Seriøs fandenivoldsk musikk takk!

Mer mettal i orkestermusikken!

På vei til jobben en dag hørte jeg på P2. Ja, jeg pleier å veksle mellom P2 og P3 på radioen når jeg har bil med fungerende radio. P4 orker jeg ikke mye av. Bare litt i NRKs dårlige mottakerforhold i Drammen.

Nå, vel. På P2 hører jeg mye om det som kalles kultur, dvs finkultur som klassisk musikk, seriøs litteratur og sånt. Jeg liker klassisk musikk, jeg. Men kanskje det som er litt mer spennende enn hitsa fra Händel, Mozart og Beethoven.

I alle fall, på vei til jobben hørte jeg et innslag fra kammermusikkfestivalen i Risør. Der hadde et kammerorkester konsert med en blanding av klassisk klassisk musikk og nyere ting som Burt Bacharach-musikk. Ikke akkurat nytt, men nyere enn 1700-tallsmusikk. Og jeg hørte en hit som Aretha Franklin har gjort på sin fantastiske måte: Say a little prayer.

Aretha Franklin gjør om en litt traust storbandgreie til en lett soul med søsterkor som gir jernet. Nydelig sang.

Så var det kammerorkesteret, da. Det var en merkelig framføring. De spilte tydeligvis riktig etter  originale noter slik Burt har formet dem. Men det låt som en søttende mai-marsj. Litt i samme gata som korps som spilte La det swinge på åttitallet. Hvis vi ser bort fra de sure tonene.

For surt spiller slike klassiskmusikere aldri. Det er kanskje det som er feilen? Aretha Franklin synger surt hele tida, det vil si kontrollert surt. Hun er så å si aldri på tonen, men bøyer og tøyer på den til det blir stor kunst.


Mark Wood

Og når denne låta er så trøtt med kammerorkesteret, begynner jeg å lure. Slik de spiller, korrekt etter notene, spiller de egentlig 1700-tallsmusikk slik den bør spilles? Eller er det flinkiskulturen som ruler blant klassisk-folket? Publikum sitter pent med beina samla, lytter høflig oppmerksomt og klapper behersket på de riktige stedene. Og musikerne spiller sine tolkninger med ørsmå nyanser som bare spesielt interesserte oppfatter.

Jeg trur det må ha vært mer fandenivoldsk framføring av disse verkene da de ble spilt i samtida på 1700-tallet. Og de virtuose solistene fikk dra solo på solo som dagens gitarhelter herjer med sine elgitarer. Fyrstene som hadde orkestre eller kjøpte komposisjonene var nok også opptatt av at det skulle låte bra, være litt trøkk. De sa det sånn som gubber som har kjøpt fett stereoanlegg: - Hør, nå, a! Hør på den lyden, a! Fyf.. blåser ut øra, vættæ!

De tøffeste fyrstene med mest penger kunne smekke til med et helt symfoniorkester. Da trur jeg ikke de tok til takke med et trøtt og dødsdannet publikum. De skulle jo vise seg, fyrstene som hadde penger.

Det er på høy tid at barn som blir kjørt gjennom flink til å lese noter-mølla, får en sjanse til virkelig å spille musikk. Ikke la barna begynne med skalaøvelser på piano. Lær dem å kompe med en gang. Kast notene i korpset når sangen er øvd inn. Og spill musikk!

Feit, jeg?

Jeg fikk vite av en ungdom at jeg var fet her om dagen. Det ble raskt klargjort at det var slang-fet det var snakk om, altså kul, som er slang for allright som er slang for – grei. Jeg fikk i alle fall avkrefta at jeg er feit.

Jeg har som mann i førtiåra et energilager liggende over mageregionen, noe førtiser med respekt for seg selv bør ha. Og jeg er i brukbar form, i alle fall i deler av året når det er mulig å løpe orienteringsløp over stokk og stein. Det hjelper på kondisen. Men min hellige kroppsmasseindeks er på 28, nesten 29, og det betyr at jeg er overvektig. Det er sjargong for det mer folkelige ordet feit. Når man passerer 30 i kroppsmasseindeks, har man fedme, som må bety på folksk: bælfeit.

Feit altså. Hvis man graver litt tilbake i ordhistorien, finner man at ordet feit hadde en mer positiv klang. Vi skal ikke så langt tilbake i tid før god og rund, feit og fin, lubben og blid og liknende uttrykk ble brukt som komplimenter. Det var ikke særlig bra å være mager, et ord som nå er erstatta med ordet slank. Var man mager, og særlig mager dame, var man ikke så attraktiv på ekteskapsmarkedet. Magerhet kunne tyde på at man var sjuk, og dermed ikke et varig godt parti. Eller man avslørte at man var lite bemidlet og dermed ikke et godt økonomisk parti. Og ordet feit er opprinnelig også et ord for fruktbarhet, f. eks. i navnene Fet og Fitjar som betyr noe slikt som fruktbar mark. Altså noe positivt.

Og nå er vi overvektige og feite alle sammen. Det tyter med avisoverskrifter om at vi tar igjen amerikanerne og at barn er feite og late. Den siste meldinga jeg hørte, kom fra NRK radio: En fjerdedel av norske tenåringer er overvektige. Men det verste, i følge radiostemmen, var at tenåringene IKKE FØLER SEG OVERVEKTIGE! Skandale! Går de rundt og er fornøyd med seg selv? Ungdomspsykiatrien blir arbeidsløs hvis de fortsetter slik. Nei, gi ungdommen flere komplekser. Det har de godt av.

Hvorfor har det blitt slik at vi skal være så magre alle sammen? Å, ja, nå husker jeg det! Det er usunt å være overvektig. Pass på det farrrlige magefettet! Og tenk på hjerte og kar! Og kreft! Nei, vi må alle slanke oss, eller på gammaldags: magre oss. Hvorfor har evolusjonen gjort at de fleste av oss har evne til å legge på oss? Hvorfor har tjukkasene overlevd og formert seg i årtusener med harde levekår? Det har tydeligvis vært sunnest å være feit gjennom tidene. Nei, det er ikke etter min magre forstand fettet som er problemet: Grunnen til at noen får ulike overvektsjukdommer, er lite trening. Og når man slanker seg for å se ut som en maratonløper, men har pust som en glassmanet, kan det ikke være annet enn usunt.

Hva med å snu det? Vi kaster kroppsmasseindeks og overvekt på dynga og setter andre standarder. Vi kan heller snakke om underform enn om overvekt. Vekt er interessant for babyer og for bagasje på fly. Ellers trenger vi ikke vite hvor mye vi veier. Kast badevekta! Skal vi kanskje arrangere Kast-badevekta-og-kom-i-form-dagen? Eller kanskje vi skal kuppe noen idrettslag og kreve å få være med i idrettsbevegelsen?

Det finnes målemetoder for kondis og oksygenopptak. Eller vi kan sette noen mer praktiske standarder som f. eks. å kunne gå i ett strekk opp til femte etasje i et kontorbygg. Eller gå ti minutter i motbakke uten stopp. Eller svømme 200 meter uten pause. Vi har mange muligheter. Og så kan vi veie så mye vi vil. Og vi kan se ut som vi vil. Med god samvittighet.

Hvorfor liker jeg sakte-TV?

Hvorfor liker jeg sakte-TV?

av Rune Sørensen den 27. juni 2011 kl. 10:41

Ja. Jeg har sett på hurtigrute-TV. Hele turen inn i Trollfjorden og ut igjen. Et stille sus fra motorene, fjern skravling på tysk og Oh when the saints fra et lokalt blåseband i en lokal rib. Hvorfor syns jeg det er greit? Jeg har også tatt meg i å like programmer som Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Lange programmer om einstøinger i vakkert landskap.

En gang kosa jeg meg med et times program om noen damer i ei vevstue som jobba med et veveprosjekt. Det skulle bli et billedteppe til stortingskorridorene. De jobba med mange detaljer, vurderte og lurte. Og til slutt ble det et fint teppe.

Og så hater jeg TV2 og langsomme underholdningsprogrammer som drar ut tida til fordel for reklamekundene.
NRK er fint.

Er det fordi jeg er av en-kanals-generasjonen med grå tallskive-telefon som vi fikk etter lang ventetid? Er jeg en sosialdemokratiromantiker?