Mer mettal i orkestermusikken!
På vei til jobben en dag hørte jeg på P2. Ja, jeg pleier å veksle mellom P2 og P3 på radioen når jeg har bil med fungerende radio. P4 orker jeg ikke mye av. Bare litt i NRKs dårlige mottakerforhold i Drammen.
Nå, vel. På P2 hører jeg mye om det som kalles kultur, dvs finkultur som klassisk musikk, seriøs litteratur og sånt. Jeg liker klassisk musikk, jeg. Men kanskje det som er litt mer spennende enn hitsa fra Händel, Mozart og Beethoven.
I alle fall, på vei til jobben hørte jeg et innslag fra kammermusikkfestivalen i Risør. Der hadde et kammerorkester konsert med en blanding av klassisk klassisk musikk og nyere ting som Burt Bacharach-musikk. Ikke akkurat nytt, men nyere enn 1700-tallsmusikk. Og jeg hørte en hit som Aretha Franklin har gjort på sin fantastiske måte: Say a little prayer.
Aretha Franklin gjør om en litt traust storbandgreie til en lett soul med søsterkor som gir jernet. Nydelig sang.
Så var det kammerorkesteret, da. Det var en merkelig framføring. De spilte tydeligvis riktig etter originale noter slik Burt har formet dem. Men det låt som en søttende mai-marsj. Litt i samme gata som korps som spilte La det swinge på åttitallet. Hvis vi ser bort fra de sure tonene.
For surt spiller slike klassiskmusikere aldri. Det er kanskje det som er feilen? Aretha Franklin synger surt hele tida, det vil si kontrollert surt. Hun er så å si aldri på tonen, men bøyer og tøyer på den til det blir stor kunst.
Mark Wood
Og når denne låta er så trøtt med kammerorkesteret, begynner jeg å lure. Slik de spiller, korrekt etter notene, spiller de egentlig 1700-tallsmusikk slik den bør spilles? Eller er det flinkiskulturen som ruler blant klassisk-folket? Publikum sitter pent med beina samla, lytter høflig oppmerksomt og klapper behersket på de riktige stedene. Og musikerne spiller sine tolkninger med ørsmå nyanser som bare spesielt interesserte oppfatter.
Jeg trur det må ha vært mer fandenivoldsk framføring av disse verkene da de ble spilt i samtida på 1700-tallet. Og de virtuose solistene fikk dra solo på solo som dagens gitarhelter herjer med sine elgitarer. Fyrstene som hadde orkestre eller kjøpte komposisjonene var nok også opptatt av at det skulle låte bra, være litt trøkk. De sa det sånn som gubber som har kjøpt fett stereoanlegg: - Hør, nå, a! Hør på den lyden, a! Fyf.. blåser ut øra, vættæ!
De tøffeste fyrstene med mest penger kunne smekke til med et helt symfoniorkester. Da trur jeg ikke de tok til takke med et trøtt og dødsdannet publikum. De skulle jo vise seg, fyrstene som hadde penger.
Det er på høy tid at barn som blir kjørt gjennom flink til å lese noter-mølla, får en sjanse til virkelig å spille musikk. Ikke la barna begynne med skalaøvelser på piano. Lær dem å kompe med en gang. Kast notene i korpset når sangen er øvd inn. Og spill musikk!
